Det skal bo folk i husan

Publisert av: Nordland SV Publisert: 03. juni 2019
Oppdatert: 09. juni 2021
Lesetid: ca. 4 min
Det føres en lavmælt, men aggressiv krig om kompetansefordeling i Norge.

Det føres en lavmælt, men aggressiv krig om kompetansefordeling i Norge. Regjeringen mener kompetansen skal samles i klynger, helst så store som mulig. Solberg sin ideologi er at det er en meravkastning ved å lage så store miljøer som overhodet mulig: store sykehus, store utdanningsinstitusjoner, samling av politiet og tingrettene, store fylker, store kommuner og store byer. Hvilken avkastning? Den som måles i kroner og øre. Men skal landet styres etter bedriftsøkonomiske prinsipper, eller skal det styres etter samfunnets – borgernes – behov? 

En annen måte å stille spørsmålet er: Skal vi ha et samfunn der kompetansen er der den trenges, eller et samfunn der folk må flytte dit kompetansen er? Helt siden krigen har landet blitt bygd og utviklet på prinsippet om like rettigheter. Like rettigheter til utdannelse, helse- og omsorgstjenester, beskyttelse mot kriminalitet, ja, like rettigheter til alle velferdstjenester og statlige tilbud. Dette er i ferd med å endre seg. En rettighet er nemlig kun en rettighet hvis den er tilgjengelig. Man kan ikke si at alle i landet har rett til helsehjelp hvis det kun finnes sykehus i de største byene. 

Mot folkets vilje 

Folket selv ønsker ikke denne utviklingen. Ingen lokalsamfunn har bedt om å miste politiet, eller fødeavdelingen eller tingretten. Folk på Nesna har aldeles ikke bedt om å miste lærerskolen, og ingen andre i landet vil ta den fra dem. Hvorfor legger Nord universitet likevel opp til at dette skal skje? Fordi Nord ikke har noe ansvar for Nesnasamfunnet lenger. Fordi når vi innfører fragmentering av ansvar og markedstenkning som samfunnsstyrende ideologi er det til slutt ingen som har dette ansvaret. Fordi penger veier tyngre enn folkeviljen, og definitivt tyngre enn folkets behov for kompetente lærere. «De kan flytte til Bodø hvis de vil ha skikkelige lærere» er konklusjonen man må trekke hvis penger skal veie tyngst. Drit i Nesna, leve overskuddet! 

I Nordland skal også sykepleierstudiet i Sandnessjøen legges ned, og det samme studiet på Stokmarknes skal fratas fagmiljøet, og svekkes slik at det snart ikke har livets rett. Dette til tross for at det er mange og kvalifiserte søkere, og til tross for at vi mangler et stadig større antall sykepleiere. SSB anslår at vi vil ha 30.000 sykepleiere for lite i 2030. Hvis vi har tenkt å bo i hele landet, vel og merke. Hvis alle flytter til nærmeste storby, vil vi klare oss med færre sykepleiere. Det er verdt å huske at halvparten av sykepleierne kun får deltidsjobb, og at det ville vært mindre fravær – og dermed billigere å lønne sykepleierne – hvis de de i stedet fikk fulle stillinger. Det ville gitt bedre tjenester, bedre arbeidsmiljø og mindre bekymring for om de kunne betale husleia, med påfølgende redusert fravær. Den typen langsiktig, samfunnsmessig og helhetlig perspektiv er imidlertid ikke en del av bedriftsøkonomien. Da er det enklere å pulverisere samfunnsansvaret, la hver institusjon gjøre det den må for å få akkurat sitt lille budsjett til å gå opp, og så slå ut med hendene og anlegge en trist mine: «Vi har dessverre ikke råd til å opprettholde [fyll inn viktig institusjon her].» 

Med dårlige resultater 

I politiet ser vi akkurat det samme. Halvparten av landets kommuner har fått mindre politi, mens det i storbyene er blitt en voldsom økning. Trenger vi ikke politi på landet? Joda, og sjokket må være stort på statsministerens kontor, når det gang på gang kommer inn meldinger fra fronten om at de ulike løsningene ikke fungerer, at folket ikke gjør som de skal, og at de forventede seirene i stedet blir møtt med opprør og protester. Men politiet blir ikke bedre av å få lengre reisetid til folket de skal beskytte. Fødslene blir ikke tryggere av å ligge i en ambulanse i timesvis. Domstolene gir ikke større rettssikkerhet av at tingretter i hele landet legges ned. 

Det henvises ofte til «styrking av fagmiljø», men begrepet kompetanse handler om to ting: For det første at man har nødvendig kunnskap til å ta de riktige avgjørelsene, og for det andre at denne kunnskapen rent faktisk er tilgjengelig. Man kan ikke snakke om å ha kompetanse, hvis den 

befinner seg så langt unna at den ikke kan benyttes. Når man skal bestemme hvor kompetansen skal befinne seg, må man altså gjøre en vurdering av hva som er best for landet. Regjeringens vurdering er at det beste er å lage små sirkler rundt de mest folkerike områdene, og konsentrere all kompetanse der. Landet vårt blir på den måten et hovedsaklig kompetansefritt kart med sirkler rundt byene for å markere at der finnes det leger, sykepleiere, lærere, politi, offentlige kontorer osv. Den uoffisielle forklaringen er selvfølgelig at hvis vi flytter alle legene til byene, vil befolkningen til slutt flytte etter, for hvem vil vel bo så langt unna helsehjelp at man setter livet på spill hvis noe skulle skje? Hvem ønsker å bo et sted det ikke er politi? Eller der skolen bare klarer å rekruttere ufaglærte vikarer til å undervise barna? 

Krigen mot kompetansen 

Dypest sett er krigen om kompetansen en krig om muligheten til å snu utviklingen. Det handler ikke bare om de mange tilbudene som forsvinner rundt omkring i kommunene, men om å forandre samfunnet vårt permanent. Sentraliseringen har nemlig en pris vi ikke så ofte snakker om – den tilhørende endringen i samfunnsperspektivet vårt. Bit for bit mister vi kunnskapen om hvordan vi får distriktene til å fungere, og om hvordan vi driver distriktspolitikk Om få år har vi så lite institusjonell kompetanse på desentraliserte tilbud at vi ikke lenger kan velge å reversere utviklingen. Vi blir et land som alle i vesten, med kun et eneste alternativ, nemlig eskalerende urbanisering og sentralisering. Først på det tidspunktet vil Solberg ha vunnet den viktigste seieren hun kjemper for, nemlig drømmen om evig høyrepolitikk. I regjeringens indre gemakker er dette sannsynligvis en ønskedrøm, men for meg og mange med meg er det bare ett ord som er dekkende: det er et mareritt. For landet skal fortsatt bygges, det skal fortsatt bo folk i husan, og vi som bor i distriktene gir oss aldri.

Innlegget ble opprinnelig publisert på Nordnorskdebatt.no: https://nordnorskdebatt.no/article/sku-bo-folk-i-husan