Kamerater, gratulerer med dagen.
Jeg har lyst å starte litt annerledes i dag.
Ikke med politikk eller med tall.
Men med et menneske. En fyr jeg ikke vet navnet på.
Han står ikke i historiebøkene, og ingen har reist en statue av han.
Men vi vet at han var her, han var en av dem som kom hit for å bygge Ofotbanen.
Jeg ser han for meg der han står i kulda.
Det er tidlig på morgenen, kanskje er det mørkt ute.
Han har arbeidsklærne på.
Hendene er sprukne, og ryggen verker.
Han er sliten før dagen egentlig har starta.
Og framfor han ligger fjellet, uendelige mengder med stein som skal meisles ut, skinner som skal legges. En jernbane skal bygges.
Han jobber ikke fordi det er et storslått prosjekt, men fordi han må, fordi familien der hjemme trenger mat. For livet ga han ikke så mange alternativer.
Og kanskje tenker han ikke så mye på historien, eller på hva denne jernbanelinja vil bety for landsdelen. Sannsynligvis så tenker han bare på å komme sæ gjennom dagen.
På neste lønning, hva slags vær det blir i dag, på om kroppen holder ut påkjenningene.
For dagene hans består ikke bare av tungt arbeid.
Det er også dårlige arbeidsvilkår, lite trygghet, og lite respekt.
Og så, i 1888 er det noen som sier:
No e det nok. De samles, og organiserer seg.
Det er de samme arbeiderne. De som bygger Ofotbanen, som står i slitet hver dag.
De legger ned arbeidet sitt, og går ut i det som ble Nord-Norges første streik.
Tenk litt på det.
Folk som allerede levde på marginene, som risikerte jobb og inntekt.
Som vet at konsekvensene kan bli store, og som likevel velger å stå sammen.
Ikke fordi det er lett, men fordi det er helt nødvendig.
For de skjønte noe viktig: At alene står du svakt, men ilag så kan vi forandre ting.
Jeg tror det er derfor vi fortsatt samles 1. mai.
For å minne oss sjøl på at det alltid har vært folk som har måttet si ifra.
Folk som har krevd mer, og folk som har nekta å godta at ting bare er som de er.
Og så hoppe vi fram til i dag. Til oss og vår hverdag.
Det er en helt vanlig mandags kveld, og jeg står ikke og hugger fjell.
Arbeidsdagen min er ferdig for mange timer siden, det har fagforeningene sørga for.
Jeg sitter på et barnerom og legger ungen min.
Det er stille, jeg legger dyna godt rundt, stryk over håret, sier god natt.
Og så lukker jeg døra, og vet at ungen min kommer til å sove trygt gjennom natta.
Samme kveld så er det foreldre på Gaza som gjør akkurat det samme.
De legger ungene sine, stryker dem over håret, sier god natt, men de vet ikke om det er for siste gang.
På Gaza er det foreldre som legger barna sine til lyden av bomber.
Som hører drønn i stedet for stillhet. Som hører skudd i stedet for pusten til ungen sin.
Som ikke vet om huset fortsatt står når morgenen kommer.
Som ikke sover. Fordi redselen aldri tar pause – aldri gir pusterom.
Og jeg står der hjemme på barnerommet og tenker på hvor tilfeldig det er.
Hvor tilfeldig at akkurat mitt barn får vokse opp i trygghet.
Og det er nesten ikke til å holde ut, men vi må holde det ut.
Vi må tørre å se, og tørre å kjenne og aldri bli likegyldige.
For solidaritet er ikke bare et ord, det er et ansvar vi skal ta på alvor.
Men solidaritet handler ikke bare om kriger som herjer langt borte.
Det handler også om folk her hjemme, med helt vanlige liv som kanskje aldri havner på forsida av avisene.
For eksempel ei alenemor.
Ikke en bestemt person, men ei av mange.
Kanskje er hun en av hotellarbeiderne som nå er ute i streik.
Eller kanskje jobber hun på sykehjemmet i kommunen.
Hun står opp tidlig, leverer ungene i barnehage eller på SFO.
Går på jobb hele dagen, kommer hjem, lager middag, hjelper med lekser og vasker klær.
Prøver å få hverdagen til å gå rundt.
Og så setter hun seg kanskje ned om kvelden når ungene har sovna, og åpner nettbanken.
Så begynner regnestykket:
Strøm.
Mat.
Husleie.
Fritidsaktivitet.
Klær.
Og hun vet allerede før hun begynner at det ikke går opp.
At det må kuttes noe.
At den regninga må vente til neste måned.
At hun kanskje må si nei til den fotballcupen, eller den nye jakka som egentlig trengs.
Og det er akkurat her det handler om politikk.
Det handler om hvordan samfunnet vårt er bygd opp og hvordan vi fordeler makt og rikdom.
For vi lever i et rikt land, men stadig flere kjenner at det blir trangere.
Samtidig som noen få får mer enn de noen gang klarer å bruke.
Og da må vi tørre å spørre:
Hva er det egentlig vi prioriterer?
For når vi sier:
Folk før formuer
så er ikke det bare en fin parole i toget her i dag.
Det e et spørsmål om hva slags samfunn vi vil ha.
Et samfunn der vi måler suksess i hvor mange milliardærer vi har?
Eller et samfunn der helt vanlige folk, med helt vanlige jobber, faktisk kjenner på trygghet i hverdagen sin?
For rettferdig fordeling handler ikke bare om tall.
Det handler om liv, og om verdighet.
Om å slippe å være redd for å åpne postkassa.
Om å vite at hvis du blir syk, så får du hjelp.
At hvis du blir arbeidsledig, så får du dagpenger.
Om å vær trygg på at ungene dine får de samme mulighetene som klassekameratene sine.
For det er noe med historien her:
De som gikk til streik i 1888 gjorde det fordi de visste at ting bare blir bedre hvis folk står sammen.
Det er egentlig det 1. mai handler om:
Ikke nostalgi, ikke tradisjon, men påminnelsen om at fellesskapet fortsatt er det sterkeste vi har.
Vi må velge mellom et samfunn der pengene rår, eller et samfunn der folk kommer først.
Jeg vet hva jeg velger:
Et samfunn der vi stiller opp for hverandre, der vi deler mer rettferdig.
Et samfunn der ingen blir stående igjen, der vi helt på ekte setter folk framfor formuer.
For det var det de forsto, de som bygde Ofotbanen, de som gikk til streik i 1888.
At alene står du svakt, men ilag så kan vi flytte fjell.
Vi vet hva de gjorde.
Spørsmålet er hva vi velger å gjøre nå?
For historien skrives ikke av dem som ser på – den skrives av dem som stiller opp.
God kampdag videre – og takk for meg!
