Christian Torset tilbrakte flere år i alvorlig sykdom, og SV-toppen fra Vesterålen tar den erfaringa med inn i politikken. Førstekandidaten for SV i Nordland har ei fortid som spenner fra utelivsbransjen til læreryrket, filosofi-grad, fylkesråd for Nordland og varaplass på Stortinget. Men bak det store smilet finner du også en historie om utenforskap.
Kilden til denne artikkelen er et portrett laget av Tor Johannes Jensen for Bladet Vesterålen. Artikkelen og bildene publiseres etter avtale med avisen.
Jeg har fått en intens innsikt i hvor tilfeldig livet er
«Det er ikke synd på meg, for jeg er blitt frisk igjen og tilbake i full jobb, men det har gitt meg en forståelse for hvordan det er å være ute av samfunnet, å være fattig, en av dem som ikke kunne gå på kafé fordi man ikke hadde råd.
Jeg ble så dårlig at jeg ikke kunne gå opp ei trapp uten å stoppe halvveis og sette meg ned. Jeg lå bare heime i perioder, for jeg tålte ingenting. Kroppen var kjørt til bunns».
Det som startet med en vanlig bihulebetennelse, endte i kronisk utmattelsessyndrom (ME). Han søkte om å få være med på en utprøving av medisin, var en av 156 som ble plukket ut av flere tusen søkere. Av de 156 fikk bare halvparten ekte medisin.
Noen veldig få opplevde så god effekt at de kom tilbake i arbeidslivet. Det var mindre enn en handfull som fikk like god effekt som Torset.
Noen arver penger, andre arver dårlig helse og fattigdom
Av de 400 rikeste i Norge, har 75 prosent arvet pengene. Arv er den største faktoren for å lykkes i livet, konstaterer Nordland SV sin toppkandidat.
Vi hadde 40 milliardærer i Norge i 2003. 20 år seinere hadde vi 446, så det er blitt 11 ganger flere milliardærer på 20 år. Samtidig fikk vi 50.000 flere unger som vokste opp i fattigdom, oppsummerer han. Selv om lønnsforskjellene hos oss er relativt små, er forskjellene i formue enorme. Ulikheten har vokst mye raskere enn i resten av Europa og USA. Vi skyfler milliarder i lommen på dem som har mest.
Er ikke fattigdom storby-problematikk?
Nordland har også masse kamuflert fattigdom. På landsbasis vokser omtrent ti prosent av ungene opp i fattigdom. Andelen er omtrent den samme i Nordland, så vi er ikke unntatt på noe som helst vis.
Det er lov å være rik, men de må bidra mer til fellesskapet
Du skal få betalt hvis du er ekstra dyktig og jobber hardt. Det er selvsagt greit, men det kan ikke være slik at de rikeste betaler mindre skatt enn vanlige lønnsmottakere.
Hvis du bare ser på inntekt og ignorerer at det er forskjell på finansinntekter og lønnsinntekter, betaler de rikeste helt ned i sju til ni prosent skatt. Det er en tredjedel eller mindre av det folk flest betaler, kommenterer han.
Du trenger ikke betale skatt før du tar ut overskudd og realiserer gevinsten. Så hvis du opererer på finansmarkedet og har masse aksjer, så setter du dem i et holdingselskap, tar opp lån på holdingselskapet og lever på lånet. I mellomtida blir aksjene mer verd, så du kan ta opp nytt lån. Du tar aldri ut gevinsten, men lever som en greve likevel. Det finnes masse regler som gjør at de som har mest, bidrar minst, målt i prosent, forklarer han.
Oppdretterne har råd til å betale
Så hva betyr det i praksis?
Da de første oppdretterne startet, slapp de å betale for å bruke fjorden. Det fungerte kjempegodt, og nå har de så mye penger at de ikke greier å investere dem i egen bransje.
Det er selvsagt med Nord-Norsk investeringskapital, men da er overskuddet ditt så stort at du kan bidra litt mer. Skattlegging og miljøreguleringer må skjerpes. Lakselus, rømming og avføring i fjorden påvirker miljøet.
Akkurat som bøndene, aler de fram dyr til menneskeføde. Begge deler er bra, men hvis bondens kyr rømmer og spiser opp hagene, får han store bøter. Oppdretterne får lave bøter, og lakserømming gir genetisk forsøpling. Oppdretterne har råd til å hindre rømming, mener Christian Torset.
Vi kunne gitt bort oppdrettstillatelser gratis, med garanti om null rømming, null forurensning og null lus. Det betyr i praksis å lukke anleggene.
«Jeg er veldig glad i bønder, både på land og hav. Men når de bruker noe som tilhører fellesskapet, må de ta vare på det.»
Et av verdens beste land å investere i
Alle sier at vi vil ha flere mennesker i Nord-Norge, men ingen vil investere her. Da får du ikke samfunnsutvikling, og da blir det ikke mer fristende å flytte hit.
Oppdrettsnæringa var veldig bekymret før lakseskatten, men da den kom, hadde næringa kjempeoverskudd. Norsk næringsliv tåler skattenivået utmerket. Norge blir kåret av Verdensbanken som et av verdens beste land å investere i. Det er lettere å bli steinrik her enn i nesten hele resten av verden, svarer han.
Landsdelen Gud glømte
I vår foreslo Torset at Norge skal sette av 100 milliarder kroner til å bygge beredskapen i Nord-Norge, fordi den har vært underfinansiert i lang tid.
Ta f.eks. Ofotbanen:
Den har jo brutt sammen vinter etter vinter. Det ironiske er at det er den eneste jernbanestrekningen i Norge som har gått med overskudd. Men den blir aldri prioritert fordi den ligger i Nord-Norge.
Sånn er det på det ene området etter det andre. Ved en krig vil fronten være i nord, men sykehusene har ikke akuttavdelinger som kan håndtere det.
Det er lett å flotte seg med løfter, men når det kommer til penger, blir det på mystisk vis ikke flertall. Nord-Norge er landsdelen Gud glemte. Vi har aldri fått det andre fikk, og sånn er det fortsatt.
Veiene er dårligere og sykehusene er dårligere. Kystopprør, barselopprør, bunads-gerilja og distriktsopprør har fulgt på rekke og rad, og Nordlandsbenken har ikke levert.
Norge er tilpasset Østlandet
Hvis vi sammenligner med Oslo, er det lite investeringskapital i Nord-Norge. Christian er uenig i at det er næringslivets eller skattenivåets feil. Han mener at statlige og offentlige investeringer alltid har prioritert det sentrale østlandet.
– Gode, nære helsetilbud øker tryggheten. Gode samferdstilbud gjør det billigere og enklere å komme seg imellom. Men vi har en landsdel som mangler ambulanser, som ikke får rekruttert sykepleiere, og med akuttavdelinger som trues av nedleggelse fordi helsesystemet er skrudd sammen etter behovene i tett befolkede områder som Oslo, oppsummerer han.
Derfor mener han det kan fungere med helseforetak på Østlandet, men ikke i Nord-Norge. Vi har for få pasienter og store avstander.
– Helheten i samfunnet er tilpasset et slikt bosetningsmønster som de har på Østlandet, ikke det vi har her. Det påvirker både de private og de offentlige investeringene, mener han.
Må vi doble kjøpekrafta
Har vi råd til å tenke på å forbedre velferd i Norge når verden går av hengslene og vi må kjøpe kanoner? Vi har råd, men må prioritere på en annen måte, legger han til.
– Høyre, for eksempel, sier at vi må ha skattelette for å få penger til å kjøpe kanoner og fregatter. Tanken er at hvis de rikeste får mer penger, investerer de mer og skaper flere arbeidsplasser. Det kalles trickle-down economics , eller Reaganomics, George Bush senior kalte det voodoonomics. Det har aldri fungert i noe land. Skattelette til de rikeste gjør dem rikere, mens staten får mindre skatteinntekter.
Regjeringa tar utgangspunkt i at vi skal doble kjøpekrafta vår i løpet av 40 år. Hvis vi heller bare øker kjøpekrafta med 50 prosent, har vi råd til å opprettholde og videreutvikle alle velferdsgodene.
Hva med NATO?
– Jeg har aldri vært sterkt mot NATO. Og SV har aldri ment at vi skulle ut av Nato over natta. Vi har pekt på at den geografiske og verdimessige nærheten til Nord-Europa gjør det enklere og tryggere å samarbeide forsvarsmessig her i stedet for med USA. Vi har fått 100 prosent rett. Da Sverige og Finland meldte seg inn i Nato, sluttet vi å si at vi skal melde oss ut. Men nå er jo hele Nato-systemet på gyngende grunn, på grunn av den store verdimessige avstanden som har materialisert seg mellom Nord-Europa og USA med Donald Trump. Men jeg er veldig glad i USA, sier Christian Torset.
Han var utvekslingsstudent i Pensacola i Florida i 1987, et av områdene med aller størst Trump-flertall i siste valg.
– Det var utbredt rasisme og våpen overalt. Da jeg kom, kjøpte faren i utvekslingsfamilien min meg våpen som det første han gjorde. Sønnen hans på 15 år hadde ti skarpladde våpen på rommet. Tendensene har alltid vært der, og så spørs det om staten klarer å ta vare på folk, så de har økonomi på omtrent samme nivå og skjønner hverandre. Ellers har man ikke tillit til det politiske systemet, eller til naboen, som mener noe annet enn deg.
Det viktigste nå, er at vi prioriterer beredskap i Nord-Norge, at vi fører en politikk som får folk ut av fattigdom og at vi forvalter naturressursene på en klok måte.